[RSArchive Icon]
Rudolf Steiner Archive Section Name Rudolf Steiner Archive



Hvilken betydning har menneskets okkulte utvikling for dets vesensdeler og dets selv?

On-line since: 25th October, 2008

1. Foredrag.
Haag, 20. mars 1913.

Jeg skal tale til Dem om et tema som kan være viktig for mange i vår tid, for alle dem som ikke bare streber efter å gjøre antroposofi til en teori, men som streber efter å oppta den i hjerte og sinn, slik at den blir et virkelig livsinnhold, at den blir noe som flyter inn i hele deres tilværelse som nutidsmennesker. Ikke bare for den egentlige esoteriker, men for enhver som vil oppta antroposofiske tanker i sine sjelskrefter, vil det være viktig å erfare noe om de forandringer som hele det menneskelige vesen undergår derved, at mennesket enten utfører slike øvelser som er meddelt i mitt skrift: ”Hvorledes oppnår man kunnskap om de høyere verdener”, eller som er kort fremstillet i annen del av min Åndsvidenskap ”Geheimwissenschaft”, eller også bare derved at han søker å oppta antroposofiske tanker med hjerte og sinn.

Antroposofi som drives esoterisk, eller også eksoterisk men alvorlig, fremkaller visse forandringer i hele den menneskelige organisasjon. Det kan dristig påståes at en gjennom antroposofi blir et annet menneske, en forandrer hele sin menneskelige konstitusjon. Derved at en virkelig opptar antroposofi i sitt indre, blir såvel det fysiske legeme og eterlegemet som astrallegernet og det menneskelige selv forvandlet på en bestemt mate. Og disse forandringer som skjer i de menneskelige vesensdeler under innflytelse av esoterisk eller eksoterisk, men alvorlig dreven antroposofi, skal nu omtales efter tur. Særlig vanskelig er det å tale om forandringene i det fysiske legeme, og ganske enkelt av den grunn at de i begynnelsen av det antroposofiske eller esoteriske liv ofte kan være utydelige og tilsynelatende små, selv om de nok kan være viktige og betydningsfulle. Der foregår viktige, betydningsfulle forandringer i det fysiske legeme, men utvendig er de ikke merkbare. De kan heller ikke være merkbare, av den enkle grunn at det fysiske er det som mennesket innenfra har minst i sin makt, og fordi der straks ville være fare på ferde, hvis esoteriske øvelser eller antroposofiske arbeide ble innrettet således at det fysiske legeme undergikk større forandringer enn mennesket fullt ut kunne være herre over. Det fysiske legemes forandringer holder seg innenfor visse grenser, men det er dog viktig at mennesket får vite noe om dette, blir klar over det. Skal man kort sammenfatte de forandringer som skjer i det fysiske legeme under de nevnte vilkår, må man si: Dette fysiske legeme blir først bevegeligere og innvendig mere levende. Bevegeligere, hva vil det si? Nå, normalt har vi for oss et menneskelegeme hvor de ankelte organer kommuniserer med hverandre, hvor de enkelte organer er forbundne med hinannen på bestemt måte. De enkelte organer virker på hinannen. Derved at mennesket lar esoterikk eller antroposofi alvorlig virke på seg, blir de enkelte organer mere selvstendige, mere uavhengige av hinannen. Alle organer blir innbyrdes mere uavhengige. På en måte blir det fysiske legemes helhetsliv svekket og organenes egenliv styrket. Selv om denne svekkelse av helhetslivet og styrkelsen av organenes egenliv kun er uhyre liten, så må man dog si: Under innflytelse av esoterikk og antroposofi i det hele blir hjertet, hjernen, ryggmargen, ja alle organer selvstendigere, mere levende og uavhengige av hinannen, mere innvendig bevegelige. Ville jeg tale lærd, måtte jeg si: Organene går over fra en stabil til en mere labil likevekt. Det er godt å vite dette, fordi man ellers lett kunne tro at man var upasselig, syk, når man merket noe til denne nye likevektstilstand i sine organer. Man er ikke vant til å føle denne organenes bevegelighet og uavhengighet. Man merker, føler sine organer bare når de fungerer anderledes enn normalt. Nu fornemmer man — omenn først ganske svakt — denne organenes uavhengighet, og kan ta det for upasselighet, tro seg syk. Her ser De hvor man må være forsiktig, nettopp når det gjelder det fysiske legeme. Naturligvis kan denne tilstand én gang være sykelig og en annen gang bare en følge av det indre antroposofiske liv. Derfor er det nødvendig å individualisere, men det må nevnes at dette som slik oppnåes gjennom det antroposofiske liv, helt ut tilhører den normale menneskehetsutvikling. I menneskehetsutviklingens tidligere tider var de enkelte organer ennu mere avhengige av hinannen enn nu, og i fremtiden vil det bli stadig mere uavhengige. Den som bekjenner seg til antroposofi må på de forskjelligste livets og erkjennelsens områder ta på forskudd det, som den samlede menneskehetsutvikling først når opp til i fremtiden. Slik må han også finne seg i dette utviklingstrinn, hvor organene blir uavhengige av hinannen. Dette kan skje stille og fredelig. Jeg skal nevne et eksempel. De kjenner alle til at mennesker som er stedbundne, som ikke i stillings medfør reiser meget, kan ha vokset sterkt sammen med hjemmets jord. Går De på landet, til landbefolkningen, så vil De merke at befolkningen der i langt høyere grad enn bybefolkningen, som jo ofte reiser på landet, er sammenvokset med jordbunn og klima, og har vanskeligheter når de blir flyttet til et annet sted eller klima, har vanskelig for å akklimatisere seg, som det heter. Lengselen efter den jord som de er sammenvokset med, lever ofte i sjelen som en uovervinnelig hjemve. Dette skal bare vise oss hvor det for mennesket er nødvendig å tilpasse hele sin organisme til det nye sted og det nye klima, når han flytter fra sted til annet.

I vårt normale liv skjer der faktisk en slik tilpasning i hele vår organisme. Allt blir på en måte affisert, må delta i forandringene, når vi drar fra lavland til fjells eller når vi flytter til et fjernt sted. Hos esoterikeren eller den alvorlige antroposof er det nu påfallende, at det ikke lenger er hele organismen som deltar i disse forandringer, men at blodsystemet skiller seg ut, at blodsystemet skiller seg ut fra den øvrige organisme og at blodsystemet forandrer seg mest, når mennesket flytter fra et sted til et annet. Og den, som har tilegnet seg en viss følsomhet for disse ting, kan merke det på blodets pulsasjon, på hvordan pulsen slår, når man bare ved en reise flytter til et sted fra et annet. Mens nervesystemet hos det menneske som ikke så å si har gjennomtrengt seg med esoterikk eller et alvorlig antroposofisk liv, tar sterk del i den nødvendige akklimatisering, vil dette være meget lite tilfelle hos den som har gjennomtrengt seg med esoterikk eller et alvorlig antroposofisk liv. Nervesystemet trer her tilbake. Gjennom det indre antroposofiske liv løses den inderlige forbindelse mellom nerve- og blodsystem, og blodsystemet blir på en viss måte mer følsomt for innflytelser fra klima og jordbunn. Derfor blir nervesystemet uavhengigere. Hvis De vil ha bevist en slik sak, må De søke dette bevis der hvor det på den naturligste måte er å finne, nemlig i Deres egne fornemmelser når De kommer til et fremmed sted. Hvis en forsøker å akte på seg selv, vil en finne denne okkulte kjennsgjerning bekreftet. Det er overordentlig viktig å være oppmerksom på denne kjennsgjerning, fordi dette forhold efterhånden utvikler seg til en ganske bestemt følsomhet (Empfindungsfähigkeit). Den som i sitt hjerte er antroposof, merker en fremmed bys karakter i sitt blod. Han behøver slett ikke bry seg med så meget annet: I sitt blod kan han merke hvor­dan de forskjellige steder på jorden skiller seg fra hinannen. —

Nervesystemet derimot skiller seg ut fra hele organismen på en annen måte. Den som på den nevnte måte gjennomtrenger seg med antroposofi, vil efterhånden merke, at han føler forskjel mellom de fire årstider, f.eks. særlig forskjellen mellom sommer og vinter på en annen måte enn almindelige nutidsmennesker. Det normale nutidsmenneske føler på sitt eget fysiske legeme vesentlig bare temperaturforskjellen. Den som på den antydede måte har gjort antroposofien til sitt sjelsinnhold, fornemmer ikke bare temperaturforskjellen, men uavhengig derav har han også en annen opplevelse i sitt nervesystem. Det er således f.eks. lettere for ham å fatte visse tanker som er bundet til den fysiske hjerne, om sommeren enn om vinteren. Ikke slik at det er umulig å fatte disse eller hine tanker om vinteren, men man kan tydelig merke at det er lettere om sommeren enn om vinteren, at det så å si flyter lettere om som­meren, enn om vinteren. Man kan også merke at tankene om vinteren lettere blir abstrakte, og om sommeren lettere billedlige, anskuelige. Det kommer derav at redskapet for det fysiske plan, nervesystemet, på en fin måte svinger med i årstidenes forandringer, i det indre svinger med mere uavhengig av hele organismen enn dette ellers er tilfellet. En vesentlig forandring i det fysiske menneskelegeme er den, at man overhodet begynner å føle sitt fysiske legeme sterkere. Dette kan anta rett betenkelige former. Det fysiske legeme føles på en måte tydeligere av sjelslivet, det blir en større byrde (schwerer erträglich).

Det er overmåte vanskelig å fremstille dette slik at man kan forestille seg det ganske klart. Men forestill Dem et glass vann hvori er oppløst så meget salt at det blir en uklar veske. La nu for det normale menneske hans eter-, astrallegeme og jeg være vesken hvori det fysiske legeme er det oppløste salt. Så lar vi vesken i glasset avkjøle. Da vil saltet langsomt skilles ut, bli fastere og tyngre ved det at det blir selvstendigere. Slik forherder det fysiske legeme seg og skiller seg ut fra det firleddede menneskelige vesen. Det skrumper, omenn i ringe grad. Dette er å ta ganske bokstavelig. Det skrumper inn på en måte. Men man må heller ikke overdrive og frykte for at mennesket gjennom den antroposofiske utvikling skal bli altfor rynket. Denne innskrumpning er en fortetning, men derved blir det fysiske legeme tyngre å bære enn før. Man føler det ubevegeligere enn før. Dertil kommer, at de andre legemer nu er blitt lettere bevegelige. Det som man før, når man var ganske frisk slett ikke følte, og som man ganske velbehagelig sa jeg til, det føler man efterpå som noe tungt, man må bære på, og som man i det hele begynner å merke tydeligere. Og særlig begynner man å merke alle slike bestanddeler som så å si fører en slags selvstendig tilværelse i det fysiske legeme.

Og her kommer vi til et spørsmål som bare i denne sammenheng kan gjøres ganske forståelig, vi kommer til spørsmålet om kjøttkost. Selvfølgelig skal her ikke drives noen agitasjon, bare sannheten skal sies. Siden vi her har å gjøre med det fysiske legeme, må vi gå inn på en beskrivelse av kjøtt- og plantenæringens vesen, på ernæringen overhodet. Det hele skal danne en episode ved omtalen av det antroposofiske livs innflytelse på menneskets hyller, en episode som kunne kalles det fysiske legemes erstatning, dets regenerasjon gjennom opptagelse av stoffer utenfra. Man forstår menneskets forhold til næringsmidlene når man ser på menneskets forhold til de andre naturriker, særlig planteriket. Planteriket er et levende rike. Det fører de uorganiske stoffer, de livløse stoffer opp til en viss organisasjon. For at den levende plante kan bli til, må de livløse stoffer — likesom i et levende laboratorium — bli bearbeidet inntil et visst trinn av organisasjon. Slik at vi i planten har for oss et levende vesen som bringer de livløse naturprodukter frem til en viss grad av organisasjon. Menneskets fysiske organisme er nu slik organisert at den er istand til å gjenoppta organisasjonsprosessen på det punkt hvortil planten har bragt den, og så føre den derfra videre slik, at den høyere menneskeorganisme oppstår, når mennesket organiserer videre det, som planten har organisert til et visst punkt. Tingene forholder seg nøyaktig slik at der egentlig er en fullstendig kontinuitet når mennesket plukker og spiser et eple eller et blad. Det er den fullstendigste kontinuitet. Hvis alle ting var slik ordnet, at alltid det naturligste kunne skje, så kunne man si: Det naturligste ville være at mennesket ganske enkelt fortsatte organisasjonsprosessen der hvor planten har latt den stoppe opp. Det vil si tok planteorganene slik som de finnes i naturen og organiserte dem videre i seg. Det ville være en rett, ubrutt organisasjonslinje fra den livløse substans frem til planten, frem til et visst trinn av organisasjon, og fra dette trinn videre frem til den menneskelige organisasjon. La oss nu straks ta det groveste eksempel:

Mennesket spiser et dyr. I dyret har vi for oss et levende vesen som også fører organisasjonsprosessen videre enn planten, til et visst punkt utover planteorganisasjonen. Slik at vi kan si om dyret at det fortsetter plantens organisasjonsprosess. La oss nu anta at mennesket spiser et dyr. Da skjer følgende: Mennesket behøver nu ikke bruke de indre krefter, som det måtte bruke på planten. Hadde det måttet begynne å organisere næringsmidlet der hvor planten hadde sluttet, måtte det ha anvendt en viss mengde krefter. De blir nu unyttet når det spiser dyret, for dyret har allerede ført plantens organisasjon videre til et visst høyere punkt, og først der trenger mennesket å begynne. Vi kan altså si: Mennesket fortsetter ikke organisasjonen der hvor det kunne fortsette, men det lar krefter som det har i seg bli unyttet, og fortsetter organisasjonen først senere. Det lar dyret avlaste seg endel av det arbeide som det måtte utføre om det ville nyte planten. — Nu består en organismes velvære ikke deri at den yder minst mulig, men deri at den virkelig bringer alle sine krefter i virksomhet. Med de krefter som ville utvikle organisk virksomhet, dersom mennesket bare spiste planter, gjør det ved å spise et dyr omtrent det samme som om det ville si: Jeg gir avkall på å bruke min venstre arm, den surrer jeg fast slik at jeg ikke kan bruke den. Når mennesket spiser dyr, binder det på samme måte i sitt indre krefter som ellers ville bli tatt i bruk dersom han spiste planter. Det dømmer altså visse krefter til uvirksomhet. Allt det som slik blir dømt til uvirksomhet i den menneskelige organisme, bevirker samtidig at den organisasjon som ellers skulle vært virksom, blir lagt brakk, blir lammet, forherdet. Slik at mennesket dreper — eller i det minste lammer en del av sin organisme — når det spiser dyr. Denne del av sin organisme som mennesket slik forherder, bærer det siden med seg gjennom livet som et fremmedlegeme. Dette fremmedlegeme føler det ikke i det normale liv. Men når organismen blir innvendig mer bevegelig og organsystemene mere uavhengige av hinannen, slik som det skjer gjennom det antroposofiske liv, da begynner det fysiske legeme — som allerede nevnt er begynt å føles ubehagelig — da begynner det å føles ennu mere ubehagelig ved at det nu også bærer et fremmedlegeme i seg. Som sagt, her skal ikke drives agitasjon, men bare sannheten skal bli fremstillet, og vi vil også lære å kjenne andre virkninger av dyrisk føde. Vi blir nødt til å omtale dette kapitel utførligere. Slik henger det altså sammen, at fremskritt i det indre antroposofiske liv efterhånden fremkaller en slags ekkelhet ved dyrisk føde. Man behøver altså ikke forby antroposofen å spise dyrisk føde, men det sunne fremadskridende instinktliv verger seg litt efter litt mot dyrisk næring og liker den ikke mer. Og dette er meget bedre enn om mennesket blir vegetarianer ut fra abstrakte grunnsetninger. Det beste er om antroposofien bringer mennesket til å ha kvalme og avsky for kjøttspiser, og det har med hensyn til en høyere utvikling ikke stor verdi om det på annen måte har vennet seg av med å spise kjøtt. Man kan altså si: Dyrisk føde fremkaller i menneskets fysiske legeme en tyngde som kan føles. Dette er den okkulte virkelighet fra én side sett.

Vi skal nu også karakterisere den fra en annen side. Som et eksempel skal jeg nevne alkoholen. Også menneskets forhold til alkoholen forandres, når mennesket inderlig og levende gjennomtrenger seg med antroposofi. Alkohol er jo nemlig noe ganske besynderlig noe innen naturrikene. Den viser seg ikke bare som noe der tynger {Last-Erzeugung) den menneskelige organisme, men også som noe der fremkaller en opposisjonell kraft i denne. Hvis vi betrakter planten fører den det i sin organisasjon til et visst punkt, men vinranken går ut over dette punkt. Det som i de andre planter ene og alene samles opp i den unge kime, alle de krefter som bare samles for den unge kime og ikke gydes ut i planten forresten, det flyter hos vindruen også inn i fruktkjødet, slik at der ved den såkalte gjæring, gjennom forvandling av det som slik er flytt inn i vindruen og i druen er kommet til en høyeste spenning, at der derved blir fremkalt noe som i planten har en kraft, som i okkult henseende bare kan sammenlignes med den kraft som menneskets jeg har over blodet. Det som altså oppstår ved vingjæringen, som alltid danner seg ved alkoholgjæringen, det er i et annet naturrike det samme som må skje i mennesket for at dets jeg kan virke på blodet, Vi kjenner jo det intime forhold mellom jeg og blodet. Det kan jo rent i det ytre karakteriseres derved, at når jeget føler skam, stiger skammrødmen opp i ansiktet, og når jeget føler angst, frykt, blekner mennesket. Denne virkning fra jeget på blodet, som jo også ellers er tilstede er okkultistisk ganske lik den virkning som oppstår når planteprosessen går tilbake slik, at det som er i druens fruktkjøtt eller overhodet stammer fra planteverdenen blir omdannet til alkohol. Jeget må som sagt, okkultisk talt, ikke kjemisk, normalt fremkalle en lignende prosess i blodet som den der skjer i planten som en tilbakeløpende organisasjonsprosess av kjemisk art, når der oppstår alkohol. Følgen er at vi gjennom alkohol fører noe inn i vår organisme, som fra den annen side virker på samme måte som jeget på blodet. Det vil si at vi i alkoholen opptar i oss et mot-jeg, et jeg som direkte kjemper imot vårt åndelige jegs handlinger. På den annen side virker alkoholen på blodet på samme måte som jeget virker på blodet. Slik at vi slipper løs en indre krig, og igrunnen dømmer alt det som utgår fra vårt jeg til avmakt, idet vi stiller alkoholen opp imot det som en motstander. Det er en okkult kjennsgjerning. Den som ikke drikker alkohol, sikrer seg den frie mulighet til å virke på sitt blod ut fra jeget. Den som drikker alkohol, stiller seg på samme måte som den der i den hensikt å slå ned en vegg, gir seg til å banke løs på den ene side samtidig med at han stiller opp folk som slår imot på den annen side. Ganske på samme måte blir jegets virkning på blodet eliminert ved alkoholnytelse. Den som gjør antroposofi til sitt livselement, føler derfor alkoholens arbeide i blodet direkte som en kamp mot sitt jeg, og det er derfor bare naturlig at en virkelig åndelig utvikling kun kan gå lett for seg, når man ikke legger denne hindring i veien. Nettopp av dette eksempel ser vi hvordan det, som jo også ellers er tilstede i den forstyrrede likevekt i det fysiske legeme, for esoterikeren eller antroposofen blir synlig.

Også i mange andre henseender gjør de enkelte organer og organsystemer i den menneskelige organisme seg selvstendige, og denne selvstendiggjørelse gir seg også tilkjenne deri, at ryggmarg og hjerne blir meget mere uavhengige av hverandre. Vi vil imorgen tale mere om ernæringen, om den okkulte næringsfysiologi, idag vil jeg særlig dvele ved selvstendiggjørelsen.

I virkeligheten kan man ved å gjennomtrenge sin sjel med antroposofi komme til å merke denne ryggmargens uavhengighet av hjernen, derved at den fysiske organisme føles mere selvstendig. Dette kan føre til ganske ubehagelige situasjoner. Derfor er det desto viktigere at man kjenner til saken. Den som på denne måte er i utvikling, kan f.eks. – mens han forresten er ganske klar, som man kaller det — plutselig merke at han sier mange ord som det ikke egentlig var hans hensikt å si. Han går på gaten, plutselig merker han at han har uttalt et ord, kanskje et yndlingsord, som han imidlertid ville ha latt være å uttale hvis han ikke hadde gjennomgått denne ryggmargens selvstendiggjørelse likeoverfor hjernen. Det som ellers blir hemmet, blir til et rent refleksfenomen ved ryggmargens selvstendiggjørelse likeoverfor hjernen. Men også i selve hjernen blir enkelte avsnitt selvstendigere i forhold til andre avsnitt. Særlig blir hjernens centrale partier mere uavhengige av dens overflatepartier, som de ellers i det normale liv arbeider sammen med. Dette viser seg deri at den abstrakte tenkning for esoterikeren og den virkelige antroposof blir vanskeligere enn før, efterhånden støter på større motstand i hjernen. Å tenke billedlig, så å si forestille seg imaginativt, det blir lettere for antroposofen i utvikling enn den abstrakte tenkning. Dette er noe som særlig hos ivrige antroposofer kan merkes snart og tydelig. Der kommer en tilbøyelighet til utelukkende å beskjeftige seg med antroposofi. Folk begynner nu gjerne å lese antroposofi og å tenke antroposofisk, ikke bare av den grunn at de er ivrige antroposofer, men fordi det er blitt dem lettere å finne seg tilrette i mere spirituelle forestillinger. Fordi den spirituelle tenkning — forsåvidt det fysiske plan angår — tar i bruk hjernens midtpartier, mens den abstrakte tenkning bruker hjerneoverflaten, derfor har så mange overivrige antroposofer en viss uvilje likeoverfor abstrakt tenkning og abstrakt videnskap. Derav kommer det også at enkelte antroposofer med et visst vemod merker, at den abstrakte tenkning som de før behersket ganske godt, efterhånden blir vanskeligere for dem. Slik blir de enkelte organer, ja endog enkelte organdeler mere levende og selvstendige. De kan se herav at der så å si må inntre noe nytt hos det menneske som gjennomgår dette. Før var det naturen som uten menneskets innvirken velvillig bragte dets organer i de rette innbyrdes forbindelser, nu må det innenfra ha kraft til igjen å tvinge sine organer til innbyrdes harmoni. I enhver ordentlig antroposofisk skole (Betriebe) oppnår man denne gjenopprettelse av organers og organdelers innbyrdes harmoni, ved stadig å betone allt det som forhøyer menneskets herredømme over de selvstendiggjorte organer. Husk på hvor ofte det er blitt fremholdt, hvorfor det i vår litteratur spiller en så stor rolle, som mange mennesker kort og godt uttrykker slik: ”Akk, men det er da så fryktelig vanskelig”. Og når det ble sagt: ”For begynnere er dog boken ”Theosophie” egentlig altfor vanskelig”, måtte jeg ofte gi et meget eiendommelig svar ved å si: ”Nå, den måtte ikke være lettere, for om den var det, ville folk vistnok kunnet oppta en del antroposofiske sannheter, og disse ville nok også kunnet fremkalle en viss selvstendiggjørelse av enkelte hjernepartier, men denne bok har fått en bestemt tankestruktur forat også de andre hjernepartier stadig skulle tvinges til å øve seg og ikke bli liggende tilbake”. Det er det eiendommelige ved en bevegelse som hviler på et okkult grunnlag, at det er nødvendig ikke bare å akte på det som i abstrakt forstand er riktig, og forkynne det på en vilkårlig måte, men det er nødvendig å forkynne det på en sunn måte, og ærlig passe på at tingen ikke av popularitetshensyn blir forkynt slik at den kan volde skade. I antroposofien kommer det ikke bare an på at visse sannheter blir meddelt i bøker og taler, men det kommer an på hvordan der blir skrevet og hvordan der blir talt. Desto bedre er det, om de som vil gjøre seg til bærere av en slik bevegelse, ikke av popularitetshensyn lar seg avholde fra å gjennomføre dette eller hint. Mer enn på ethvert annet område gjelder det her ærlig å bekjenne den rene sannhet. Og nettopp når man går inn på slike spørsmål som forandringen av de menneskelige hyller gjennom antroposofisk liv, først da merker man hvor nødvendig det er å legge antroposofi frem for verden på rett måte. Jeg ville ennu bare bemerke, at de foredrag som jeg vil hol­de, må tas som et hele, og at derfor mange betenkeligheter som kan dukke frem i sjelen under det første foredrag, senere vil kunne bli fjernet.




The Rudolf Steiner Archive is maintained by:
The e.Librarian: elibrarian@elib.com
[Spacing]