[RSArchive Icon]
Rudolf Steiner Archive Section Name Rudolf Steiner Archive & e.Lib



Kristusimpulsen i tidens utvikling og dens virke i mennesket

Kristusimpulsen i tidens utvikling og dens virke i mennesket

"Die drei geistigen Vorstufen des Mysteriums von Golgatha"
Foredrag holdt 7. mars 1914 i Pforzheim.
Qversatt av MIMI GRIEG BING
7. foredrag av 14 fra bindet "Golgotha-mysteriets Bakgrunn"
[Vorstufen Zum Mysterium von Golgotha],
GA 152.

3 opplag.

Esoteriske betraktninger.

Trykt som manuskript for elever av første klasse ved den fri skole for åndsvidenskap, Goetheanum. Ingen anerkjennes som kompetent til å bedømme disse skrifter uten at han har ervervet seg det erkjennelsesgrunnlag som denne skole meddeler, enten gjennem selve skolen eller på en annen måte som den anerkjenner som likestillet. Enhver annen bedømmelse avvises, forsåvidt som vedkommende skrifters forfatter ikke innlater seg i noensomhelst diskusjon derom med kritikerne.

Utgitt med velvillig tillatelse av
Rudolf Steiner-Nachlassverwaltung.

Norsk Antroposofisk Forlag
Oslo – 1958.

This e.Text edition is provided through the wonderful work of:
Various e.Text Transcribers
Book Cover Image

Search for related titles available for purchase at Amazon.com!


Dieses Buch wurde an anonymous donation, Spender zur Verfügung gestellt.

De tre åndelige trinn i Golgatamysteriets åndelige forhistorie

Pforzheim, 7 mars 1914

For de sjeler som i vår tid gjennem sin karma komner i berøring med åndsvidenskapen, er det av stadig større betydning at de får en dyp og riktig oppfatning av Golgatamysteriet. Dette Golgatamysterium har en åndelig forhistorie, meget gikk forut for det og selv danner det i virkeligheten en avslutning på en rekke begivenheter. Vi har i andre foredrag ofte talt om hvordan Kristus her på jorden forenet seg med Jesu av Nasarets legeme. Der skred et vesen hen over denne vår jord, om hvilket vi kan si: Ved dette vesen har den kosmiske Kristus levet her på det fyske plan og vært nærværende innen vår jordtilværelse.

Det er av stor betydning for hele menneskehehetsutviklingens fremtid at menneskene får stadig større forståelse for detto mysterium. Denne forståelse vil komme til å skape en stadig større ærefrykt, en kjærlighetsfull og inderlig hengivelse overfor det, som er foregått for menneskehetsutviklingen ved at Golgatamysteriet har funnet sted.

Av ting vi ofte har talt om her, vet vi jo også at som forberedelse til Golgatamysteriet blev det født to Jesusbarn. [Se "Menneskets og menneakehetens åndelige ledelse".] Det ene var Jesus med Zarathustra-jeget, det annet - av huset Davids nathanske lìnje - var et ganske særeget vesen. Vi vet at da det nathanske Jesusbarn var tolv år gammelt, innforlivet det salomonske Jesusbarns Zarathustra-jeg seg i det, og at så denne nathanske Jesus med Zarathustra-jeget forberedte seg til den begivenhet som antydes ved Johannesdåpen i Jordan, da Kristusvesenet inkarnerte i Jesus av Nasaret. Ved døden utgjød Kristus seg i den åndelige Jordsfære, for at men for at menneskeheten stadig mere kan få del i alle de åndelige krefter som kan gjennemstrømme alle sjeler og alle hjerter ut fra Golgatamysteriet.

Jeg nevnte før at som en slags forberedelse har dette mysterium allerede tre ganger fullbyrdet seg til menneskehetens frelse: en gang i den gamle lemuriske tid, så i den atlantiske tid, og så ennu en gang mot slutten av den atlantiske tid. Det var tre ganger ... og så endelig fjerde gang slik som vi kjenner det ved begynnelsen av vår tidsregning i den efteratlantiske tid. Det som vi kaller Golgatamysteriet er det eneste som har fullbyrdet seg på det fysiske plan. De andre, forberedende tildragelser har helt og holdent foregått i den åndelige verden. De krefter som derved har utviklet seg, det som skjedde ved det, er strømmet ned i de jordiske sjeler og legemer til velsignelse og fremgang for menneskeheten.

Ved alle disse begivenheter som forbereder Golgatamysteriet, dreier det seg atter om det samme vesen som så først i vår tidsregning blev født som det nathanske Jesusbarn. Det er hver gang det samme vesen som er blitt gjennemtrengt av Kristus, Det er jo det vesentlige ved Golgatamysteriet at denne Jesus som vokset opp som det nathanske Jesusbarn, er blitt gjennemtrengt av Kristus. Men også ved de tre tidligere begivenheter var denne senere nathanske Jesus der, Bare var han ikke inkarnert.i noe fysisk menneskelegeme, men levet som åridelig, som erkeengel-aktig vesen i de åndelige verdener. Og der er dette Jesusvesen blitt gjennemtrengt av Kristus på de tre trinn som gikk forut for Golgatamysteriet, - en gang i den lemuriske og to ganger i den atlantiske tid.

Man kan altså si at der gas tre livsperioder på erkeengel- stadiet i den åndelige verden, Det vesen som har ført dette engel- og erkeengelliv var altså igrunnen det samme som senere er blitt født som menneske og som I Lukasevangeliet skildres som det nathanske Jesusbarn. Dettë engelvesen som senere ofret seg selv som menneske, ofret seg allerede i den åndelige verden tre ganger forat Kristusimpulsen kunne trenge inn i det. Slik som vi i Kristus Jesus har et menneske som er gjennemtrengt av Kristusimpulsen, så kan vi si at det forut var en engel som tre ganger var giennemtrengt av Kristusimpulsen. Som Golgatamysteriets virkninger er strømmet ut i den åndelige jordatmosfære, strømmet det som er skjedd ved de tre første begivenheter, inn fra kosmos. Når vi ser på hele menneskehetsutviklingens gang er Golgatamysteriet midtpunktet i den. Alt som skjer før den tid viser forberedende hen på Golgatamysteriet. Og alt som skjer efter den tid lar til stadighet Golgatamysteriets krefter gradvis strømme inn i menneskesjelen og menneskehjertet.

Når vi nøyere undersøker hvad det er for et ledd i menneskets vesen som åpner seg for den kraft som strømmer ut fra Golgatamysteriet, finner vi det ledd i menneskenaturen som her på jorden kan utvikle vår bevissthet. - Tenk bare over om det ikke er slik? Vi kan jo ennu ikke tale til det nyfødte barn om Kristus-Jesus. Der er ingen som helst mulighet for å bibringe spebarnet noen forståelse for hvad Kristus Jesus er. Hvis vi ville la det lille barns øyne hvile på et eller annet bilde, selv om det var den Sixtinske Madonna med Jesusbarnet eller Krusifikset, da ville vi, hvis vi kunne se inn i barnesjelen, oppdage at vi i den første spebarnstiden ennu ikke kan nærme oss den med den fysiske verdens ytre oppdragelsesmidler, Fra barnet begynner å si de første famlende ord, kan vi visstnok vende det til å uttale Kristus-navnet. Vi kan bibringe det forestillinger som peker hen på Kristus. Men hjertets dypere forståelse forberedes ikke i den første tid av menneskets barndomsliv. Og alle som evner å studere barnesinnet ut fra åndsvidenskapen, er oppmerksom på at med ytre oppdragelsesmidler når man ikke frem til noen begynnende Kristus-oppfatning før barnet har nådd til det punkt av sitt liv, som det senere kan huske tilbake til, nemlig da dets jeg-bevissthet våkner. Selv i de første år efter at jeg-bevisstheten er våknet, vil det ennu ikke være noen større forståelse tilstede. Men alle de Kristus-forestillinger som vi da kan gi barnet, uten at det blir noe dogmatisk, - alle de ord og forestillinger som fra da av er besjelet av Kristusimpulsen, det vil senere komme dette barn tilgode i hele dets voksne alder. Efterat jeg-bevisstheten er våknet, kan vi jo gjøre enkelte ting når der først foreligger en gryende bevissthet. Da ser barnet f eks. ganske anderledes enn før på den Sixtinske Madonna eller på krusifikset, selv om vi da ennu ikke kan virke på det med fysiske midler. For slik som Golgatamysteriet er trådt inn i den jordiske menneskehetsutvikling, er det ment å skulle virke til det åndelige livs fremskritt her på jorden. Og egentlig trer mennesket først bevisst frem på jorden når dets jeg er våknet.

Hvordan er det egentlig før den tid?

Tre ting går forut for at barnets Jeg våkner. Tre ting, som jeg ofte har nevnt i tidligere foredrag, fordi de er av så overordentlig stor betydning. Barnet lærer å gå, d.v.s, lærer å reise seg fra den horisontale jordretning opp til den vertikale, kosmiske himmelsretning. Det lærer å innta den stilling som først og fremst skiller mennesket fra dyret. Ved egen indre kraft lærer det å reise seg opp, å rette blikket oppad, fra det jordiske, som dyreblikket - ut fra dyrets form - stadig må være rettet mot. Undtagelsene her er bare tilsynelatende. Barnet lærer å innta en oppreist stilling før Jeg-bevisstheten våkner.

I vårt nuværende efteratlantiske liv gjentar vi faktisk ting vi som mennesker først har måttet tilegne oss i tidens løp. Det som vi først gradvis har måttet lære i den gamle, lemuriske tid: å reise oss opp og stå, det gjentar vi nu i barnealderen før vårt Jeg våkner til bevissthet. Dette skjer i vår utvikling på et tidspunkt da det ennu ikke avhenger av vår bevissthet, da det ennu virker som ubevisst evne til å reise seg. - Hos de dyr hvis gang til en viss grad går i retning av det vertikale, av det oppreiste, er hele organismen slik innrettet at de fra naturens side får en slik reisning. Som på så mange andre områder ville en sammenligning også her være misvisende. Mennesket er kalt til i den første tid av sitt liv, før dets Jeg-bevissthet våkner, ansporet av dette Jeg å reise seg opp og innta en vertikal stilling. Med andre ord å heve seg opp fra den stilling som det ennu var i under den gamle Månetid: da var ryggradsretningen parallel med Måneoverflaten og gikk i horisontal retning. I den gamle lemuriske tid lærer mennesket å forvandle måneretning til jordretning. Det kom av at først i jordutviklingen innforlivet Formens Ånder noe av sin egen substans i menneskets Jeg. Den første virkning av dette er denne indre kraft som lar mennesket reise seg opp og stå. - Selve jorden har åndelige krefter i seg som kan gjennemstrømme ryggraden, der hvor den som hos dyret naturlig utvikler seg i horisontal retning. Men jorden har ikke de krefter som i seg selv umiddelbart ville kunne tjene mennesket, så det ut fra sitt Jeg, når Jeg-bevisstheten våkner, ville kunne reise seg opp i vertikal retning. Forat mennesket harmonisk kan utvikle seg til den oppreiste vertikale gang, må der strømme krefter inn fra kosmos, fra det overjordiske. Lucifer og Ahriman ville ha kunnet bringe hele den menneskelige utvikling i uorden ved at mennesket gjennem sin oppreiste stilling er løsrevet fra jordens åndelige krefter, hvis ikke den første Kristusbegivenhet var inntrådt i den gamle lemuriske tid.

I det åndelige rike, som står jorden nærmest, skjedde det i denne gamle lemunske tid at det vesen som senere er blitt til den nathanske Jesus, men dengang var en engel, blev gjennemtrengt av Kristusvesenet. Det var et av de trinn som førte frem til Golgatamysteriet. Følgen derav var at i denne gamle lemiuriske tid antok den senere nathanske Jesus, som ellers ville ha hatt en engels skikkelse, menneskeskikkelse, - selvfølgelig ikke fysisk men eterisk, - for dette skjedde alt sammen i eterisk åndelige høyder. I den nærmeste, overjordiske region er den senere Jesus av Nasaret å finne som eterisk engelskikkelse. Ved å la seg gjennemtrenge av Kristus har han antatt eterisk menneskeskikkelse. Dermed er det trengt noe nytt inn i kosmos som nu stråler ned på jorden og gjør det mulig for mennesket, - for den fysiske jord-menneskeform som den eteriske overjordiske Kristuskraft er strømmet inn i - å beskytte seg mot den ødeleggelse som ville være trengt inn hvis ikke form-kraften hadde kunnet stråle inn fra kosmos og levende gjennemtrenge mennesket. - Det er denne formkraft som gjør det til et virkelig oppreist, vertikalt vesen. Der hadde måttet oppstå uorden hvis ikke denne levende formkraft som helt og holdent skyldes den første Kristusbegivenhet, var strømmet inn med solkreftene. - Det som mennesket derved opptok i seg, det lever fra den gamle lemuriske tid av i menneskehetsutvikllngen. Og vi ser bare da på den rette måte på det lille menneskebarn som utvikler seg, når vi i det øyeblikk det reiser seg opp fra den krypende stilling og for første gang står eller går, sier til oss selv: Det kan i virkeligheten bare skje ved at den første Kristusbegivenhet har funnet sted i den gamle lemuriske tid, - ved at det vesen som Kristus senere inkarnerte i som den nathanske Jesus, dengang som åndelig-eterisk vesen blev gjennemtrengt av Kristus og derved antok menneskelig-eterisk skikkelse.

Ja, mine kjære venner - åndsvidenskap er til forat vi skal få et rikere følelsesliv. Og en slik følelse som kan besjele oss når vi ser et lite barn lære å reise seg og stå og gå, har sannelig en dyp religiøs bakgrunn. Det skal stadig minne oss om hvorfor barnet kan gå, minne oss om at det har vi Kristusimpulsen å takke for. Da har vi beriket vår verdensanskuelse gjennem åndsvidenskapen. Vi har tilegnet oss en ny følelse for det som omgir oss og som vi før ikke kunne ha. Gjennem åndsvidenskapen oppdager vi barnets beskyttere, de ledende makter som råder for dets vekst og utvikling: vi merker hvordan Kristus-kraften omstråler barnenaturen og lever i det lille barns vekstkrefter.

Av min fremstilling av Akashakronikken vil man se - der hvor jeg taler om våre atlantiske forfedre - at disse forfedre var stumme. Det atlantiske menneske har først måttet lære å tale. I Akashakronikken kan De lese om hvordan det foregikk. Det er den annen av de evner som barnet tilegner seg før det våkner til virkelig Jeg-bevissthet. Det lærer å tale. Jeg-bevisstheten våkner først efterat barnet har lært ã tale. Det at barnet lærer å tale, beror utelukkende på en slags efteraping, som riktignok er dypt begrunnet i menneskenaturen. Talen er atter en menneskelig evne som vi har tilegnet oss her på jorden i utviklingens løp. Ved at Fomens Ånder er strømmet inn i oss og levende har gjennemtrengt oss, evner vi å tale et sprog som svarer til vårt liv her på jorden. Ved to elementer river således mennesket seg løs fra de åndelig virksomme jordkrefter. - Dyrene lærer i virkeligheten aldri å tale, de er gjennemtrengt av jordkreftene. Det å tale ved hjelp av geberder er ikke det samme som menneskelig tale. Hvis man ved dressur efler andre midler ville bibringe dyret en lignende tale, da ville der utenfor dets legeme inntre forhold som vi først måtte gå nærmere inn på ut fra åndsvidenskapen, men det ligger utenfor vårt nuværende emne. Vi skal idag holde oss til menneskets normale utvikling og må da si at den menneskelige taleevne fra først av er gitt oss som anlegg av de guddommelige vesener. Formens Ånder har gydt den inn i oss. Det er grunnlaget for vår betraktning, og så skal vi gå videre og se hvordan mennesket forvandlet seg fra et stumt til et talende vesen.

Mennesket har gjort seg uavhengig av de krefter som åndelig gjennemstrømmer jorden, likesom det gjennem sin oppreiste gang gjorde seg uavhengig av den første strømning. Gjennem den luciferiske og den ahrimanske innflydelse hadde all tale mättet bli kulturløse lyd, hvis mennesket helt var blitt overlatt til jorden, hvis ikke den kosmisk-åndelige innflydelse son strømmet ned ovenfra hedde innforlivet seg i det . Det ville ha utviklet hele sin kultur her på jorden, alle sine legemlige organer, strupehode, lunge, svelg, osv. ja selv de dypere liggende organer, som hjertet, osv. forsåvidt som de henger sammen med taleevnen, hvis der ikke var skjedd noe gjennem Kristus, ville mennesket i den efteratlantiske tid ha utviklet seg slik at det bare på sibylle- eller mediemanèr ville ha frembragt en uklar lallen som uttrykk for sin indre egoistiske smerte eller glede, lyst og nydelse. Mennesket ville visstnok ha kunnet frembringe meget mere kunstneriske lyd enn dyret, men i disse sine lyd ville det bare ha funnet uttrykk for det som levet i dets eget indre. Det ville ha funnet levende, følelsesbetonte lyd for det som foregar i organismen som legemlige prosesser: talen ville være blitt til en sum av interjeksjoner. Mens vi nu sammenfatter de følelsesbetonte ord på et forholdsvis lite område, ville den menneskelige talekunst så komplisert som mulig ha utviklet seg til rene interjeksjoner.

Uordenen i denne taleevne - så langt som denne uorden skriver seg fra menneskets indre - blev hindret ved den annen Kristus-begivenhet. For annen gang blev det senere nathanske Kristus-vesen gjennemtrengt av Kristus i eterverdenen. Det antok nu en vesensbeskaffenhet som fra da av gjennemtrengte det menneskelige legemes organer slik at mennesket nu fikk evnen til å frembringe noe annet enn bare følelsesbetonte lyd. Det fikk evnen til å gripe det objektive. Det blev mulig ved den annon Kristusbegivenhet.

Men talen var fremdeles utsatt for en fare - nemlig at taleevnen utelukkende skulle bli preget om til følelsesbetonte ord. Efter den annen Kristusbegivenhet hadde nok mennesket kunnet finne frem til noe mere enn bare toner, interjeksjoner, følelseslyd innenfra. Det kunne til dels også ha frigjort den egne, indre talebevegelse som var blitt vekket. Men like til inn i den atlantiske tid var der gjennem den luciferiske og ahrimanske innflydelse fare for at det ikke ville kunne finne ord for de ytre ting, slik at ordene virkelig ga den rette betegnelse for de ytre ting.

Da skjedde den tredje Kristusbegivenhet. For tredje gang forbandt det vesen, som senere blev født som den nathanske Jesus, seg i de åndelige høyder med Kristusvesenet. Og med de krefter som det da atter hadde tilegnet seg, innforlivet det seg nu igjen i den menneskelige taleevne. Kraften fra dette Kristus-Jesus-vesen gjennemtrengte nu påny for annen gang de organer i det menneskelige legeme som har noe med taleevnen å gjøre. Dermed var det blitt mulig gjennem taleevnen med ord å skape virkelige tegn for det som omgir oss. Derved fikk menneskeheton sproget, talen som uttrykksmiddel på de enkelte områder. Når barnet lærer å tale, så skyldes det utelukkende disse to Kristusbegivenheter i den atlantiske tid. Og atter beriker vi vår følelse gjennem åndsvidenskapen, når vi overfor et lite barn som strever med å lære å tale, tenker på hvordan Kristusimpulsen ubevisst virker med i det, hvordan Kristuskraften beskyttende og ansporende lever i taleevnen.

Så kom den efteratlantiske utvikling, efterat de tre Kristus-begivenheter hadde funnet sted, som jeg idag atter har skildret slik som de fra et visst standpunkt har virket på menneskehetsutviklingen.

I den efteratlantiske utvikling hadde først og fremst de folkeslag, som tilhørte den egyptisk-kaldeiske kulturepoke, den oppgave å gjenta det som er skjedd for menneskeheton i den gamle lemunske tid, men nu å gjennemtrenge det med bevissthet. Helt ubevisst lærte nennesket i den lemuriske tid å reise seg og få en oppreist gang. Og i den atlantiske tid lærte det helt ubevisst å tale. Fordi dets tenkeevne ennu ikke var våknet, opptok det dengang helt ubevisst Kristusimpulsen i seg. I den efteratlantiske tid skulle menneskene langsomt føres frem til å forstå det som de i tidligere tider ubevisst hadde tilegnet seg. At det i oppreist stilling kunne skue ut i kosmos, skyldes Kristusimpulsen. I den lemuriske tid levet mennesket slik som det dengang måtte leve. Langsomt skulle Egyptens folkeslag - ikke straks fullt bevisst, men bare som en forberedelse frem mot full bevissthet - ledes frem til å få ærbødighet for det som lever og råder i menneskets oppreiste holdning. De innviede sørget for at folket lærte det. De påvirket den egyptiske kultur ved å la menneskene oppføre pyramidene som raker fra jorden opp i himmelrummet. Ennu den dag idag må vi beundre hvordan de kosmiske krefter virker inn i hele pyramidens form, dens stilling og bygg, - hvordan reisningsevnen fikk sitt uttrykk. Obeliskene skulle stå der for at mennesket skulle få en anelse om hvad reisningsevne vil si. De vidunderlige hieroglyfer i pyramidene og på obeliskene som skulle peke hen på Kristus, vekket forståelsen for de overjordiske krefter fra den lemuriske tid. Når det gjaldt taleevnen, kunne imidlertid egypterne ikke komme til selv en så dunkel forståelse, som den de hadde av reisningsevnen. Først måtte deres sinn gjennemgå den rette føelsesutvikling, forat man i senere tider kunne komme til å tyde gåten om hvordan Kristus lever i menneskets evne til å uttale ordet. Det skulle med hellig ærefrykt gå opp for menneskesjelen.

Det sørget de egyptisk innviede for på en vidunderlig måte ved å fremstille de gåtefulle sfinxer i deres stumme stenskikkelser. Bare for den høyeste løftning som menneskene dengang kunne nå frem til, utgikk der en kosmisk tonende klang fra disse sfinxer. Ved synet av disse stumme sfinxer, som der bare under visse forutsetninger og ved rent kosmisk innflydelse utgikk en tonende klang fra, når den oppgående sols stråler fallt på dem, - ved dette syn utviklet der seg en hellig, sky ærefrykt i sjelen. Derved blev den forberedt til å forstå det sprog som måtte tales i en tid da menneskene skulle komme til en høyero bevissthet om hvordan Kristusimpulsen litt efter litt innforliver seg i den jordiske menneskehetsutvikling. Det som sfinxene ennu ikke kunne si, men som de bare skulle forberede, det skulle senere bli sagt til menneskeheten. Kristusimpulsen ligger i den indre bevegende evne til å danne ord. Dette blev sagt menneskene i de ord:

I begynnelsen var Ordet,
og Ordet var hos Gud
og Ordet var en Gud.
Dette var i begynnelsen hos Gud.
Det var der hvorfra alt er blitt til,
og intet er blitt til
uten gjennem Ordet.
I Ordet var livet,
og livet var menneskenes lys.

"I Ordet var livet, og livet var menneskenes lys" ... disse evangeliets ord stammer fra den fjerde efteratlantiske
periode, da mennesket - forberedt ved den gresk-latinske kultur - var kommet så langt at det i den fjerde efteratlantiske tid gjentok det som hadde tildradd seg i svunne tider. Slik som ærbødigheten for reisningsevnen gjentok seg i den egyptiske tid, slik gjentok nu ærbødigheten for ordet seg. Slik virker de guddommelig spirituelle krefter inn i menneskehetsutviklingen.

Det tredje som barnet må lære før det våkner til egentlig jegbevissthet, er å danne seg forestillinger, å tenke. Evnen til å tenke var oppspart til den efteratlantiske tids menneskehet - ja igrunnen til den fjerde efteratlantiske periodes mennesker. Tidligere tenkte man i bilder. De vil finne dette utført nærmere i min bok "Die Rätsel der Philosophie." Barnet tenker jo også i bilder. Menneskeheten har først lært å tenke tanker i det sjette og syvende århundre før Kristus. Fra da av har tanke-tenkningen stadig utviklet seg videre: nu står vi midt inne i den. - Denne tanke-tenknings utvikling er slik at vårt Jeg gripes av den. Forat også tenkningen kan være forbundet med Kristusimpulsen, - forat tenkningen som sådan ikke skal komme i uorden når den virker på Jeget, derfor skjedde den fjerde Kristusbegivenhet, Golgatamysteriet. Og hvis vår tenkning mere og mere skal få et ordnet preg, stadig skal utvikle seg mere og mere slik at våre tanker ikke er et kaotisk rote, men er gjennemtrengt og fyllt av indre følelser, indre fornemmelser, - hvis der stadig mere skal kunne utvikles en sunn, sannferdig tenkning, så skjer det fordi denne tenkning har fått impulsen til det gjennem Golgatamysteriet, gjennem den fjerde Kristusbegivenhet. Det kunne bare skje ved at Kristusimpulsen utgjød seg i den åndelige jordsfære.

Det skjedde første gang i den lemuriske tid, da menneskets oppreiste gang blev truet av Lucifer.

Annen gang skjedde det i den atlantiske tid, da blev mennesket revet ut av den fare som truet med å gjøre talen til noe som bare ga uttrykk for det som levet i menneskets indre. Det var fare for at talen kom i uorden.

Tredje gang skjedde det mot slutten av den atlantiske tid. Ved at Kristus gjennemtrengte den senere Jesu av Nasarets åndelige vesen, blev taleevnen gjennem Kristus reddet fra en fare, og den blev tegn for de ytre ting.

Den fjerde fare gjelder tenkningen, den indre tenkende forestillingsevne. Hvis mennesket selv vil det og forbereder seg til det gjennem åndsvidenskapen, kan det reddes fra denne fare (å la sin tenkning beherskes av de former som lever i dets eget indre), når det lar denne sin tenkning trenge inn i de former som ved Golgatamysteriet er blitt innforlivet i den åndelige jordsfære.

Mine kjære venner, vi er nu kommet så langt i menneskehetsutviklingen at vi også tør bruke en annen form for de første ord i Johannesevangeliet. Vi tør uttale dem slik:

I begynnelsen er tanken
og tanken er hos Gud,
og tanken er noe guddommelig.
I den er liv,
og livet skal bli mitt Jegs lys.
La den guddommelige tanke skinne i mitt Jeg
så mitt jegs mørke griper den guddommelige tanke.

Dette blev ikke helt tydelig uttalt, men det blev tilstrebet i menneskehetsutviklingen.

I det åttende århundre før Kristus begynte den fjerde efteratlantiske kulturperiode. Omtrent tre og et halvt århundre senere var tanken såvidt moden at den hos de greske filosofer kunne komme til orde med den klarhet som førte frem til Platons filosofi. - Så blev menneskenes liv gjennemtrengt av Kristusimpulsen. Med det 15. århundre efter Kristus begynte den femte efteratlantiske kulturperiode. Akkurat så lang tid som det varte fra begynnelsen av den fjerde efteratlantiske periode til en viss forståelse av tenkningen, like så lenge varte det fra begynnelsen av den femte efteratlantiske periode til en bevisst uttalelse av tankens natur: d v.s. til Hegel. I Hegel opplevet den menneskelige tanke sitt høydepunkt i den setning: Tankens liv og virke i sannheten er den virkende ånd. Det som Hegel tilsynelatende helt uforståelig der sier, det kan man virkelig uttale med de ord:

I begynnelsen er tanken,
og tanken er nòe uendelig,
og tankens liv er Jegets lys.
Måtte den lysende tanke fylle mitt Jegs mørke,
så at mitt Jegs mørke griper den levende tanke
og lever og virker i dens guddommelige opphav.

Slik går menneskehetens utvikling regelmessig fremad. Den er ennu ikke kommet så særlig langt, for nettopp Hegel blev svært misforstått. Man kan nok si: "Og den lysende tanke skinte visstnok inn i mørket, men mørket ville ikke vite noe av den." Når man lærer å fatte dens liv, tankens liv, da vil man forstå hvilke oppgaver menneskeheten har i fremtiden.

Men samtidig har vi på åndsvidenskapens grunn ennu noe mere. Senere perioder blir alltid forberedt i de tidligere. Og mens vi ennu står midt inne i den femte efteratlantiske periode og gjennem åndsvidenskapen stadig tilegner oss en større og større forståelse for den levende tenkning, for den tenkning som begynner å bli klarsynt, må vi samtidig forberede den sjette efteratlantiske periode.

Slik som Kristusimpulsen strømmer inn i livets tanker, slik vil den også strømme inn i noe som hører til de menneskelige sjelsevner, men som ikke må forveksles med blott og bar tenkning. Barnet utvikler sine evner ut fra det underbevisste. Når det kommer til jegbevissthet, trer det inn i en sfære hvor det kan tilegne seg og hvor det må utvikle det som utenfra kan komme inn med Kristusimpulsen. Når barnet har lært å gå, å tale og med sin våknende tenkning begynner å arbeide seg frem til Jeget, da kan vi litt efter litt se hvordan den bevisste Kristusimpuls som er kommet inn gjennem Golgatamysteriet, virker på det. I våre dager kan menneskeheten ennu ikke oppta Kristusimpulsen på andre områder. Men disse finnes dog blant dets sjelsevner. Ved det som gjennem årtusener har levet i menneskehetskulturen, er det mulig å oppta Kristusimpulsen i seg gjennem evnen til å reise seg opp og gå, gjennem tale- og tenkeevnen. Å lede Kristusimpulsen inn i et fjerde element, å forberede dette at den ledes lnn i en fjerde menneskelig evne, det må vi også tenke på når vi med det rette sinn stiller oss på åndsvidenskapens grunn. Det må vi også tenke på! - Det som Kristusimpulsen ennu ikke kan ledes inn i, men som den forbereder seg til, det er den menneskelige erindring, menneskets hukommelse. Kristuskraften vil i fremtiden ikke innforlive seg bare i den oppreiste gang, i talen og i tenkningen, men også i vår erindringsevne. Vi kan forstå Kristus når han taler til oss gjennem evangeliene. Men vi blir som mennesker ennu forberedt til at Kristus også trer inn i de tanker, som lever og råder inne i oss som erindrede tanker og forestillinger og som sådanne lever videre i oss. Der vil komme en tid for menneskeheten som visstnok først fullstendig vil inntre i den sjette kulturperiode, men som nu blir forberedt, da menneskene vil se hen på det som de har erfart og opplevet og som lever som erindring i dem, - og da de vil kunne se at Kristus lever med i erindringsevnen. Kristus vil kunne tale gjennem hver eneste forestilling. Og hvis vi således beliver våre forestillinger, vil Kristus leve med i våre erindringer. Kristus vil være forbundet med det som er knyttet så intimt og fast til oss som våre erindringer. Mennesket vil kunne se tilbake på sitt liv og det vil kunne si: Slik som jeg erindrer, slik som erindringsevnen lever i meg, slik lever i denne min erindring den Kristusimpuls som er strømmet inn i den.

Den vei som blir gitt mennesket, er den: stadig mere å gjøre de ord til sannhet: "Ikke jeg, men Kristus i meg". Veien blir banet ved at Kristusimpulsen litt efter litt vil innforlive seg i erindringsevnen. Ennu er den der ikke. Men når det engang vil skje, når Kristusimpulsen ikke bare kommer til å leve i menneskets forståelse, men vil utgyde seg over hele erindringsområdet, da vil mennesket f.eks. ikke bare være henvist til å lære historie av ytre dokumenter; for da vil dets erindringsevne utvide seg. Kristus vil leve i denne erindring. Og ved at Kristus er dradd inn i dets erindringsevne, vil mennesket vite hvordan Kristus inntil Golgatamysteriet har virket i det overjordiske, hvordan han har forberedt det og så gjennem dette Golgatanysterium nu som impuls virker videre i historien. Mennesket vil likeså tydelig ha overblikk over det historiske som det nu kan huske tilbake på sitt eget daglige liv. Man vil ikke i sitt indre kunne overskue menneskehetens jordiske utvikling på noen annen måte enn ved å se Kristusimpulsen som det sentrale i den. All erindringsevne vil bli fyllt av og samtidig øket ved at Kristusimpulsen trenger inn i hukommelseskreftene, inn i erindringsevnen. I fremtiden vil det for den som vil gripe kristendommen, også kunne hete:

I begynnelsen er erindringen
og erindringen er guddommelig,
og erindringen er liv,
og dette liv er menneskets Jeg
som strømmer inne i mennesket selv.
Ikke det alene, men Kristus i det.

Når det minnes det guddonìmelige liv,
og Kristus i dets erindring,
og Kristus vil lyse
som strålende erindringsliv
i alt umiddelbart nuværende mørke.

Vi vil kunne si: Kristus er i vårt indre sjeleliv. Det vil mange av oss føle hvis vi lærer å forbinde oss med Kristusimpulsen slik som vi som barn lærte å reise oss opp og å tale, idet vi forbandt oss med Kristusimpulsen. Mange av oss føler også at erindringsevnen, slik som vi nu har den og som vi må se på som noe midlertidig, som en forberedelse, at den i fremtiden vil komme i uorden hvis den ikke blev besjelet av viljen til å oppta Kristusimpulsen i seg. Hvis der ville bli en materialisme på jorden som fornekter Kristus, da ville erindringen komme i uorden, da ville det stadig opptre flere og flere mennosker med kaotisk erindringsevne, - deres formørkede jegbevissthet ville bli stadig mere omtåket, dersom der ikke ville stråle erindring inn i denne dunkle jegbevissthet. Vår erindrinsevne kan bare utvikle seg riktig hvis vi har det rette syn på Kristusimpulsen. Da vil historie leve som en levende erindring slik at forståelsen for de sanne tildragelser trenger inn i erindringen. Da vil den menneskelige erindring forstå verdenstildragelsenes midtpunkt. Da vil mennesket fa en skuende evne: den aimindelige erindring som bare er rettet mot ett liv, vil utvide seg og omfatte de tidligere inkarnasjoner Erindringen er ennu bare i forberedelse, men den vil bli utformet videre gjennem Kristus. Enten vi skuer utad, hvordan vi som barn ubevisst har utviklet oss, eller vi ser innad og dukker helt ned til det som lever videre i vårt indre som erindring, så ser vi overalt Kristus-impulsens levende kraft og virke.

Under den forestående Kristusbegivenhet, som nu ikke vil bli en fysisk men en eterisk opplevelse, og som henger sammen med den første oppflammen av erindringsevnen, med den første begynnelse av det som skal gjennemkristne erindringen, vil Kristus apenbare seg for menneskene som engelvesen. Dette må vi forberede oss til.

Åndsvidenskap skal ikke bare berike oss med teorier, men den skal gyde noe inn i oss son gir oss evnen til med andre følelser og fornemmelser å oppta det som vi står overfor i verden og i vårt eget liv. Vårt følelses- og gemyttsliv kan bli rikere hvis åndsvidenskapen på rett måte lar oss trenge inn i Kristusimpulsens vesen og dens virke i mennesket og menneskets åndelige vesensbeskaffenhet. Det er godt hvis vi ofte tenker på dette:

I begynnelsen var erindringsevnen.
Erindringsevnen skai bli gudbenådet,
og erindringsevnen skal bli noe guddommelig.
Alt det som oppstår i Jeget skal bli slik
at det er noe som er gjenoppstått
av den gjennemkristnede, guddommeliggjorte erindring.
I den skal livet råde,
og i den skal det lys skinne
som fra den erindrende tenkning
stråler lnn i nutidens mørke.
Måtte det mørke som nu råder,
fatte den guddommeliggjorte erindrings lys.

Hvis vi opptar den dypere betydning av slike ord i oss, da opptar vi noe som er menneskeverdig. Som planten danner kimen til neste planteliv, slik lærer også vi ikke bare å føle med de frukter som kommer til oss fra våre tidligere inkarnasjoner, men vi lærer å føle slik at vi forstår å forberede oss til de kommende inkarnasjoner. Det ville stå dårlig til med vår erindringsevne i de kommende inkarnasjoner hvis vi ikke gjennemtrengte oss med Kristusimpulsen. Ennu or tenkningen bare ytterst sparsomt gjennemtrengt med Kristusimpulsen, og allerede nærmer den seg erindringsevnen. La åndsvidenskapen lære oss ikke bare å leve for dette ene liv mellem fødsol og død, men for det evige i oss som går gjennem alle inkarnasjoner. Og la åndsvidenskapen lære oss hvad den rette forståelse, den rette følelse og fornemmelse for den sterkeste impuls i hele menneskehetsutviklingen, Kristusimpulsen, kan være for hele vår egen menneskelige sjelsutvikling.

-------------------------------------------

Im Urbeginne war das Wort,
und das Wort war bei Gott,
und ein Gott war das Wort.
Dieses war im Urbeginne bei Gott.
Dort war es, wo alles entstanden ist,
und nichts ist entstanden
ausser durch das Wort,
Im Worte war das Leben,
und das Leben war das Licht der Menschen.
-------------
Im Urbeginne ist der Gedanke
und der Gedanke ist bei Gott,
und ein Göttliches ist der Gedanke.
In ihm ist Leben,
und das Leben soll werden das Licht meines ich.
Und scheinen möge der göttliche Gedanke in mein Ich,
dass die Finsternis meines Ich ergreife den göttlichen Gedanken.
-------------
Im Urbeginne ist der Gedanke,
und ein Unendliches ist der Gedanke,
und das Leben des Gedankens ist das Licht des Ich.
Erfüllen möge aer leuchtende Gedanke die Finsternis meines Ich,
dass die Finsternis meines Ich ergreife den lebendigen Gedanken
und lebe und webe in seinem göttlichen Urbeginne.
-------------
Im Urbeginne ist die Erinnerung,
und die Erinnerung lebt weiter,
und göttlich ist die Erinnerung,
und die Erinnerung ist Leben,
und dieses Leben ist das Ich des Menschen,
das im Menschen selber strömt.
Nicht er allein, der Christus in ihm.
Wenn er sich an das göttliche Leben erinnert,
ist in seiner Erinnerung der Christus,
und als strahlendes Erinnerungsleben
wird der Christus leuchten
in jede unmittelbar gegenwärtige Finsternis.
-------------
Im Urbeginne war die Kratt der Erinnerung.
Die Kratt der Erinnerung soll werden gött1ich,
und ein Göttllches soll werden die Kratt der Erinnerung.
Alles, was im Ich entsteht, soll werden so,
dass es ein Entstanden ist
aus aer durchchristlichten, durchgöttlichten Erinnerung.
In ihr soll sein das Leben,
und in ihr soll sein das strahlende Licht,
das aus dem sich erinnernden Denken
in die Finsternis der Gegenwart hereinstrahlt.
Und die Finsternis, so wie sie gegenwärtig ist,
möge begreifen das Licht der göttlich gewordenen Erinnerung.




Last Modified: 29-Aug-2017
The Rudolf Steiner Archive is maintained by:
The e.Librarian: elibrarian@elib.com
[Spacing]